onsdag 5. mars 2014

En trenerpappas tanker om fotball

EN TRENERPAPPAS TANKER OM FOTBALL

Som trener for to lag i aldersbestemt (barne-)fotball har jeg med interesse lest de siste ukers artikler om barn som knapt får bidra på banen for sitt lag, som ikke får være med på turneringsspill, og som blir utsatt for andre ukloke valg fra trener og andre voksne rundt laget. Nå kjenner jeg at jeg bare må kommentere...
For det første så synes jeg det er flott at dette temaet kommer på dagsorden. Fotballen er kanskje den viktigste sosiale arenaen for mange barn (ved siden av skolen), og da må man som trener gjøre det man kan for å inkludere alle. Det å være sammen med venner, det å dele felles opplevelser, lære å samspille med andre, støtte hverandre, tape og vinne sammen (som lag) - er viktig. For det andre er det selvsagt at det som har vært beskrevet i forskjellige artikler i (bl.a) avis Nordlys - å ekskludere noen fra å delta - ikke skal forekomme.
Samtidig mener jeg virkeligheten har flere dimensjoner og er mer kompleks og også inneholder langt flere utfordringer enn det som så langt er kommet frem. Selv om barneidrett er lek, innehar det også et element av konkurranse, og når man deltar på trening så legger man opp til øvelser og spill mtp å forbedre ferdigheter. Fotballen skal således også representere en mestringsarena, og det er naturlig siden man er med i en prestasjonsgruppe. Vi er vel alle enige om at målet er å forhindre frafall, men hva innebærer det, bortsett fra å holde «alle skal med»-fanen høyt hevet? I det følgende vil jeg si noe om hva jeg mener ligger i begrepet mestringsarena, og hva det innebærer:

Mestring, og opplevelsen av å lykkes
På treninger øver man på å utvikle individuelle ferdigheter og samspill-ferdigheter. Det er et mål at alle skal oppleve en god balanse mellom utfordringer og opplevelsen av å mestre. Det å lykkes med en pasning, dribling, et medtak eller et skudd styrker mestringsopplevelsen, og gir motivasjon for å fortsette å øve/trene. Dette krever at vi som trenere klarer å differensiere og tilpasse øvelser og treninger slik at alle kommer i "flyt-sonen", dvs at den enkelte får krevende utfordringer, men at man likevel er i stand til å beherske øvelsen etter noen ganger.

1. Konkurranse
Vi er opptatt av innsats og prestasjon, ikke resultat. ("Prestasjon" forstås her ut fra den enkeltes forutsetninger, og handler om at den enkelte etter beste evne prøver å få til ting vi har øvd på, enten det er en god pasning, et godt skudd, etc). Men det er ikke å komme bort fra at fotballkamper har et element av konkurranse der det å vinne utgjør en faktor både når det gjelder motivasjon og gleden ved å spille fotball.  Når mine gutter har gått av banen etter det tredje brak-nederlaget på rad (til tross for ekstra spillere på banen, avtale om lavt press etc) er det flere av guttene, og oftest de som har kommet lengst ferdighetsmessig, som tar dette veldig tungt, og der motivasjonen for å delta daler …. Igjen handler det om følelsen av å lykkes, men etter slike kamper ser jeg at det er få som sitter igjen med en positiv mestringsopplevelse. Det er to ting som kan skje når situasjonen er slik: Det ene er at ditt lags beste spillere bare spiller ballen til hverandre (bevisst eller ubevisst). Det andre er at du som trener velger å la de beste stå lenger på banen, og gir de andre mindre spilletid.  I barnefotballens regler står det klart uttrykt at man i enkeltkamper kan disponere sitt mannskap på en måte som gjør at man får jevnspilte kamper. Mot bedre lag får de «beste» spille mest, mens mot svakere lag får de som har kommet kortest i ferdighetsutvikling spille mest (Jfr Barnefotballbrosjyren 2010, NFF).  Dette er kanskje greit en kamp eller to, og når man i seriespill møter lag som er både bedre og svakere enn ditt eget lag. Men hva gjør man som trener hvis man er det suverent svakeste (eller for den saks skyld) det suverent sterkeste laget? Hvor mange av dine spillere er det da som kommer i flytsonen?
Kanskje skal man gjøre som flere kretser nå gjør, nemlig å nivådifferensiere lagene i seriespillet?

2. Store forskjeller i ferdigheter
Som trener ser jeg at vi – i likhet med de fleste andre lag -  har utfordringer med stor forskjell på ferdighetsnivå i gruppa, og det er særlig to forhold jeg her vil trekke frem:
1. det er vanskelig å planlegge gode treninger når jeg ikke vet hvor mange, eller hvem, som kommer.
2. de som har kommet lengst ferdighetsmessig opplever at de ikke får nok utfordringer i øvelser og spillsituasjoner, mens de som har kommet kortere i ferdighetsutviklinga strever både med de grunnleggende ferdighetsøvelsene og i spillsituasjoner. Begge deler vil, over tid, føre til at motivasjonen daler og det blir økt risiko for frafall.

SÅ - HVA SKAL VI GJØRE MED DETTE?
Jeg tror at man bør forsøke å jobbe for å få en spillergruppe der alle har de grunnleggende ferdighetene på plass. Dette vil gi helt andre muligheter, og forutsetninger, for å skape gode opplevelser for alle.
Det første punktet er det relativt enkelt å gjøre noe med, og det er å tydeliggjøre og kommunisere en forventning om at guttene i utgangspunktet bør stille opp på de treningene som blir arrangert, og at man melder man i fra i god tid om man ikke kan møte. Så må man ta et foreldremøte å diskutere om det skal være en, to eller tre fellestreninger i uka, om noen av øktene skal være mer obligatoriske enn andre, etc.
Jeg kan jo også nevne at jeg i et foreldremøte for en tid tilbake uttrykte en særlig oppfordring om å møte på trening til de som har kommet litt kort i ferdighetsutviklinga!

Det andre punktet er mer krevende, men her dreier det seg om å tilpasse øvelsene til den enkeltes nivå, og dele gruppa slik at alle får en passe balanse mellom utfordringer og mestring, både i øvelser og i spill-situasjoner. For å få det til, er du som trener ofte avhengig av å få hjelp av en eller flere foreldre, men de er sjelden tungbedt! :-) Har du en god plan, lar det meste seg gjennomføre rimelig greit! Jeg har selv C-trenerkurset i fotball, og opplever at det har hatt stor verdi for meg, selv om jeg også er faglærer i kroppsøving, så dette er noe jeg vil anbefale alle trenere i aldersbestemt fotball!

Hva så med de som ikke kan – eller vil – stille på trening mer enn en gang i uka, og som aldri ellers rører en ball?
Det skal selvsagt være rom også for disse! Fotball representerer for mange kanskje den viktigste sosiale arenaen ved siden av skolen, og ingen skal ekskluderes pga ferdighetsnivå! Jeg er imidlertid ganske sikker på at de etter hvert – pga manglende opplevelser av å lykkes – vil falle fra.
Og kanskje er det nettopp dette som er årsaken til det store frafallet i overgangen fra barne- til ungdomsidrett? I så fall mener jeg at vi må akseptere det. Så lenge idretten generelt har et element av konkurranse og prestasjon tror jeg det er vanskelig å forhindre frafall herfra, og vi må i hvert fall ikke komme dit at det å konkurrere og det å prestere ikke har noen verdi. Så får vi være glade for at det finnes andre arenaer enn idrett for de som bare ønsker et aktivitetstilbud og sosial tilhørighet, men uten konkurranse-elementet.
Frode Hjort-Larsen, 5.3.14

9 kommentarer:

  1. Det finnes nok av klubber som satser på bredde. La de som er god være god også kan de som har lyst til å være sosial gå til en breddeklubb.

    Om ikke Norsk fotball snart begynner å produsere vinnere så kommer vi til å ligge i bakevja i mange tiår fremover.

    SvarSlett
  2. Men Håkon. Det er vel litt tidlig å sende barn i barnefotballen til toppklubber. Ved differensiering skal men jo i utgangspunktet favne alle... Der må vi som trenere og klubber bli bedre. Mange er gode på det. En veldig bra blogg forresten. Han beskriver hverdagen vår godt. I min tilhørende krets har vi nivådifferensiering i serien. Hvis alle er flinke til å melde på rett nivå i serien vil dette bidra godt. Så får vi som trenere være flinke til å jobbe med alle spillere, også de som har kommet lengst...

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er sikkert mange gode internsjoner .- og konkurransen må gjerne være en del av det. Men en må kunne skille forskjell på barnefotball og høyre klasser. Og jeg tror en del som reagerer og har erfaringer negativt snakker ikke om sunn fotball og konkurranse. Tror vi må være enig i at når gutter (som ellers ikke er sensitive) sliter med selvtillit og har det forferdelig vondt på innsiden etter en trening, så er det noe som ikke er riktig. -At det skal være sunnere å holde barna hjemme enn å sende de på trening. Vi har kjent en trener som har vært utrolig hyggelig ellers, men på trening "ødela" han enkelte spillere fordi han innkluderte mest sin egen sønn, og elsket å fremheve de gode spillerne. De som kom for å lære å bli gode spillere fikk aldri sjansen. De hadde liksom ikke behov for mer enn 3-4 spillere på banen, kunne det virke som... Trodde man trengte 11 spillere for å stille lag. Det finnes sikkert mye rart begge veier - men velger man å være trener så må man huske at man tar på seg en viktig oppgave - og en treners holdning kan enten skape god eller dårlige opplevelser for "resten av livet". I dag er disse guttene voksne, men selvtilliten har ikke glemt hva de opplevde.... Det å ikke bli innkludert er en verre opplevelse enn å bli slått. Så en bør prøve å å ha en viss porsjon pedagogisk innsikt, og sunn fornuft når man tar på seg en slik oppgave - og ikke bare være opptatt av selve fotballen og resultater. Det å bygge selvtillit i fotball vil gi de beste spillerene er jeg helt overbevist om. Og ikke de som får konstant oppmerksomhet og fortalt hvor dyktige de , på bekostning av andre. Ellers ros til alle dyktige trenere som har skjønt dette og gjør en fantastsik jobb der ute. Vær bare bevisst på at det finnes mange der ute også som selv burde hatt trening i å trene barn.

      Slett
  3. Bra skrevet Frode, nyttig innspill og nyansering av debatten. Opplever mange av de samme utfordringene. Noen blir ikke bedre og noen faller av pga dette. Trenerene for som oftest skylda... Årsakene er sammensatte og ikke ensartede. Kursing og opplæring i regi av kretsen og forbund er en vei å gå.

    SvarSlett
  4. Fikk et spørsmål om når man bør begynne å toppe lag, og hvordan man da skal ivareta de "skjulte talentene". Jeg velger å bruke det svaret for å kommentere deres kommentarer :-)
    Uansett hvordan man disponerer spillere bør det gjøres med klokskap. Om noen får mere tid på benken enn andre, må man forsøke å gi også disse en forståelse av, og opplevelse av, at de er viktige bidragsytere for laget. Man brukte jo begrepet "superreserve" om Solskjær... Ellers synes jeg både Lasse Holm, trener i Skarp: http://www.nordlys.no/sporten/article7206227.ece og Steinar Nilsen http://www.nordlys.no/sporten/article7211128.ece sier mye riktig. Gradvis tilnærming til voksenfotball bør ikke skje før ungene er 13-14 år (dette er i tråd med NFFs retningslinjer, og henger bl.a. sammen med overgangen til 11-fotball). Men selv da vet man ikke nødvendigvis hvem som vil ta steget helt opp. Så fremdeles bør fanen "alle skal med" holdes høyt. Å sikre at de grunnleggende tekniske ferdighetene er på plass tror jeg uansett er noe av nøkkelen, og så handler det om å legge til rette slik at alle, i hvert fall en gang i blant, opplever å være i "flyt-sonen" (jfr http://no.wikipedia.org/wiki/Flyt).

    SvarSlett
  5. Frode:
    Dette er det beste (!) innlegget jeg har sett angående dette temaet/denne debatten, noensinne!
    Jeg er enig i ALT du sier, og har egentlig ingenting å tilføye heller!!
    Lykke til videre! Håper du bidrar lenge!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var en veldig fin tilbakemelding å få!
      Dette er et tema som engasjerer, og hvis mitt bidrag kan utgjøre en forskjell blir jeg veldig glad for det :-)
      Mvh Frode

      Slett
  6. Hadde alle trenere vært som deg i det du skriver om i innlegget ditt, hadde det nok ikke vært noen debatt. Her kommer det reflekterte synspunkter frem som jeg skulle ønske min sønn hadde møtt i hans fotballhistorie. Dessverre møtte han noen som hadde helt andre mål og fremgangsmåter for å nå målene for laget. Fortsett det gode arbeidet ditt, og jeg håper mange barn møter trenere som deg :)

    SvarSlett
  7. Bra og reflektert innlegg Frode. Min generelle erfaring er at en del trenere mister klokskapen og vidsynet når ambisjonene på vegne av -eget lag og eller -egen sønn tar av. Prestasjon og konkurranse vil likevel alltid være en del av idretten, men dette må balanseres varsomt i barneårene.

    SvarSlett