tirsdag 25. mars 2014

IKT på Breivang VGS

Mine gode kollegaer Bente E. Killie og Stig L. Walnum har begge skrevet gode blogger der de beskriver dagens IKT-virkelighet på vår skole.
Vi har brukt skolementor og foretatt en liten ståstedsanalyse der Walnum skriver følgende i sin blogg Snedigg:

Innenfor området 5.1 Bruk av IKT i læring og undervisning ga vi oss selv toppscore med nivå 5. … «IKT brukes i undervisningen når det fremmer elevenes læring og er en naturlig del av undervisning og læring for alle elevene i så godt som alle fag…». En slik karakteristikk kan virke i overkant positiv, men representerer etter vår kjennskap en generell og reell situasjon på skolen…
Samtidig identifiserte vi skolen til å befinne seg på nivå 2 på området 5.4 Lærerstyrt IKT som kjennetegnes ved at «elevene engasjeres til en viss grad, og kan til tider samarbeide godt med andre når de bruker IKT. Undervisningen preges imidlertid av en del forstyrrelser når IKT brukes.»
Tiltaket her er å diskutere «[…]med kollegiet hvilke faktorer som er viktige for å ha en tydelig klasseromsledelse. Utvikle tydelige retningslinjer sammen med elever som sier hvordan IKT skal brukes i undervisningen»

Walnum drøfter videre årsak til det store spriket i nivå på disse områdene, men trekker også frem at vi på en tilsvarende analyse i 2011 lå på et lavere nivå. Vi kan altså konkludere med en positiv utvikling. 

Killie har skrevet bl.a. følgende ifm skolementor-analysen i sin blogg:

 … de fleste elever blir ikke tilstrekkelig utfordret i arbeidet med IKT på skolen.
Det forekommer noe vurdering og registrering av elevenes grunnleggende ferdigheter i bruk av digitale verktøy, men dette foregår uregelmessig og er ikke koordinert. …
Vi tenker resultatet av undersøkelsen bekrefter våre antagelser om at det er store forskjeller i kollegiet både i bruken av og kompetansen i forhold til digitale ferdigheter. …

Senere i samme tekst trekker Killie frem hvordan man jobber med digitale læremidler og verktøy på utdanningsprogrammet DH, og hun viser til skolens IKT-plan om styrende i vårt arbeid med IKT i skolen.

Mitt perspektiv er – hva gjør vi nå, og hvordan skal vi komme oss videre?

Vår IKT-plan (se her: IKT-plan Breivang VGS) danner et godt utgangspunkt for videre arbeid, men gjennom skolementor har vi sett at det kanskje er noen huller. Bl.a. bør vi nok ha en mer systematisk vurdering/registrering av elevenes ferdigheter i bruk av digitale verktøy, og sette inn målrettede kurs for å løfte kompetansen hos eleven på de områder der det er behov.
Ellers vil nok god klasseledelse kunne løse noen utfordringer. Hva som er god klasseledelse i klasserom der eleven har tilgang til pc, mobil, nettbrett m.m. synes jeg følgende hefte tydeliggjør godt: Klasseledelse i teknologirike omgivelser
Dette kan nok være til hjelp for noen og enhver, og vil kunne være naturlig å drøfte i de ulike team f.eks ifm med oppstart av nytt skoleår.
At IKT i skolen engasjerer er det liten tvil om, og det kommer stadig både blogginnlegg, kronikker, nyhetsoppslag m.m. om temaet. I denne artikkelen Elevene mister konsentrasjonen  stilles det likevel spørsmål ved om god klasseledelse kan løse alle utfordringer knyttet til «oppmerksomhetskampen».
Og i denne artikkelen Fanget mellom to verdener  mener man at årsaken til sviktende matte-ferdigheter kanskje kan forklares ut fra uheldige strategier ifm inntoget av IKT i skolen.
Vi ser imidlertid at dyktige lærere ved hjelp av IKT får til variert og spennende undervisning tilpasset den enkelte, noe som igjen virker positivt på elevenes motivasjon og resultater.
Løsningen er nok ikke å skru av nettet og bevege seg tilbake i tid, men heller å dele de gode ideer og eksempler med hverandre. 

Svaret på mitt eget spørsmål er en lederutfordring:

For vår del handler det om å forsterke delingskulturen ved egen skole, og i enda større grad systematisere delingsarbeidet bl.a. gjennom kollegaobservasjon –og –refleksjon, faggruppe- og team-møter.


Frode Hjort-Larsen, Tromsø 25.3.14

onsdag 5. mars 2014

En trenerpappas tanker om fotball

EN TRENERPAPPAS TANKER OM FOTBALL

Som trener for to lag i aldersbestemt (barne-)fotball har jeg med interesse lest de siste ukers artikler om barn som knapt får bidra på banen for sitt lag, som ikke får være med på turneringsspill, og som blir utsatt for andre ukloke valg fra trener og andre voksne rundt laget. Nå kjenner jeg at jeg bare må kommentere...
For det første så synes jeg det er flott at dette temaet kommer på dagsorden. Fotballen er kanskje den viktigste sosiale arenaen for mange barn (ved siden av skolen), og da må man som trener gjøre det man kan for å inkludere alle. Det å være sammen med venner, det å dele felles opplevelser, lære å samspille med andre, støtte hverandre, tape og vinne sammen (som lag) - er viktig. For det andre er det selvsagt at det som har vært beskrevet i forskjellige artikler i (bl.a) avis Nordlys - å ekskludere noen fra å delta - ikke skal forekomme.
Samtidig mener jeg virkeligheten har flere dimensjoner og er mer kompleks og også inneholder langt flere utfordringer enn det som så langt er kommet frem. Selv om barneidrett er lek, innehar det også et element av konkurranse, og når man deltar på trening så legger man opp til øvelser og spill mtp å forbedre ferdigheter. Fotballen skal således også representere en mestringsarena, og det er naturlig siden man er med i en prestasjonsgruppe. Vi er vel alle enige om at målet er å forhindre frafall, men hva innebærer det, bortsett fra å holde «alle skal med»-fanen høyt hevet? I det følgende vil jeg si noe om hva jeg mener ligger i begrepet mestringsarena, og hva det innebærer:

Mestring, og opplevelsen av å lykkes
På treninger øver man på å utvikle individuelle ferdigheter og samspill-ferdigheter. Det er et mål at alle skal oppleve en god balanse mellom utfordringer og opplevelsen av å mestre. Det å lykkes med en pasning, dribling, et medtak eller et skudd styrker mestringsopplevelsen, og gir motivasjon for å fortsette å øve/trene. Dette krever at vi som trenere klarer å differensiere og tilpasse øvelser og treninger slik at alle kommer i "flyt-sonen", dvs at den enkelte får krevende utfordringer, men at man likevel er i stand til å beherske øvelsen etter noen ganger.

1. Konkurranse
Vi er opptatt av innsats og prestasjon, ikke resultat. ("Prestasjon" forstås her ut fra den enkeltes forutsetninger, og handler om at den enkelte etter beste evne prøver å få til ting vi har øvd på, enten det er en god pasning, et godt skudd, etc). Men det er ikke å komme bort fra at fotballkamper har et element av konkurranse der det å vinne utgjør en faktor både når det gjelder motivasjon og gleden ved å spille fotball.  Når mine gutter har gått av banen etter det tredje brak-nederlaget på rad (til tross for ekstra spillere på banen, avtale om lavt press etc) er det flere av guttene, og oftest de som har kommet lengst ferdighetsmessig, som tar dette veldig tungt, og der motivasjonen for å delta daler …. Igjen handler det om følelsen av å lykkes, men etter slike kamper ser jeg at det er få som sitter igjen med en positiv mestringsopplevelse. Det er to ting som kan skje når situasjonen er slik: Det ene er at ditt lags beste spillere bare spiller ballen til hverandre (bevisst eller ubevisst). Det andre er at du som trener velger å la de beste stå lenger på banen, og gir de andre mindre spilletid.  I barnefotballens regler står det klart uttrykt at man i enkeltkamper kan disponere sitt mannskap på en måte som gjør at man får jevnspilte kamper. Mot bedre lag får de «beste» spille mest, mens mot svakere lag får de som har kommet kortest i ferdighetsutvikling spille mest (Jfr Barnefotballbrosjyren 2010, NFF).  Dette er kanskje greit en kamp eller to, og når man i seriespill møter lag som er både bedre og svakere enn ditt eget lag. Men hva gjør man som trener hvis man er det suverent svakeste (eller for den saks skyld) det suverent sterkeste laget? Hvor mange av dine spillere er det da som kommer i flytsonen?
Kanskje skal man gjøre som flere kretser nå gjør, nemlig å nivådifferensiere lagene i seriespillet?

2. Store forskjeller i ferdigheter
Som trener ser jeg at vi – i likhet med de fleste andre lag -  har utfordringer med stor forskjell på ferdighetsnivå i gruppa, og det er særlig to forhold jeg her vil trekke frem:
1. det er vanskelig å planlegge gode treninger når jeg ikke vet hvor mange, eller hvem, som kommer.
2. de som har kommet lengst ferdighetsmessig opplever at de ikke får nok utfordringer i øvelser og spillsituasjoner, mens de som har kommet kortere i ferdighetsutviklinga strever både med de grunnleggende ferdighetsøvelsene og i spillsituasjoner. Begge deler vil, over tid, føre til at motivasjonen daler og det blir økt risiko for frafall.

SÅ - HVA SKAL VI GJØRE MED DETTE?
Jeg tror at man bør forsøke å jobbe for å få en spillergruppe der alle har de grunnleggende ferdighetene på plass. Dette vil gi helt andre muligheter, og forutsetninger, for å skape gode opplevelser for alle.
Det første punktet er det relativt enkelt å gjøre noe med, og det er å tydeliggjøre og kommunisere en forventning om at guttene i utgangspunktet bør stille opp på de treningene som blir arrangert, og at man melder man i fra i god tid om man ikke kan møte. Så må man ta et foreldremøte å diskutere om det skal være en, to eller tre fellestreninger i uka, om noen av øktene skal være mer obligatoriske enn andre, etc.
Jeg kan jo også nevne at jeg i et foreldremøte for en tid tilbake uttrykte en særlig oppfordring om å møte på trening til de som har kommet litt kort i ferdighetsutviklinga!

Det andre punktet er mer krevende, men her dreier det seg om å tilpasse øvelsene til den enkeltes nivå, og dele gruppa slik at alle får en passe balanse mellom utfordringer og mestring, både i øvelser og i spill-situasjoner. For å få det til, er du som trener ofte avhengig av å få hjelp av en eller flere foreldre, men de er sjelden tungbedt! :-) Har du en god plan, lar det meste seg gjennomføre rimelig greit! Jeg har selv C-trenerkurset i fotball, og opplever at det har hatt stor verdi for meg, selv om jeg også er faglærer i kroppsøving, så dette er noe jeg vil anbefale alle trenere i aldersbestemt fotball!

Hva så med de som ikke kan – eller vil – stille på trening mer enn en gang i uka, og som aldri ellers rører en ball?
Det skal selvsagt være rom også for disse! Fotball representerer for mange kanskje den viktigste sosiale arenaen ved siden av skolen, og ingen skal ekskluderes pga ferdighetsnivå! Jeg er imidlertid ganske sikker på at de etter hvert – pga manglende opplevelser av å lykkes – vil falle fra.
Og kanskje er det nettopp dette som er årsaken til det store frafallet i overgangen fra barne- til ungdomsidrett? I så fall mener jeg at vi må akseptere det. Så lenge idretten generelt har et element av konkurranse og prestasjon tror jeg det er vanskelig å forhindre frafall herfra, og vi må i hvert fall ikke komme dit at det å konkurrere og det å prestere ikke har noen verdi. Så får vi være glade for at det finnes andre arenaer enn idrett for de som bare ønsker et aktivitetstilbud og sosial tilhørighet, men uten konkurranse-elementet.
Frode Hjort-Larsen, 5.3.14